.
.

Animasjon Forteller Strategi - Metamorfose og Fortetting 2

Mer om fortetting  i denne tilspissede filmen
Osama Tezuka, "JUMPING" (1984)



Ozama Tezuka, bedre kjent som Manga-filmens bestefar, fortalte sine historier i en kino-film-aktig form, hvor han etter-apet samtidens filmer med sine spesielle komposisjoner og kameravinkler. 
Tezuka la som regel filosofiske motiver og betrakninger til grunn for sine arbeider. I Jumping er fortettingen en effekt av forholdet mellom det betrakteren ser og hvilken rolle seeren selv spiller i filmen. Dette gjør Tezuka ved å la betrakteren selv spille hovedrollen i og med at alle bilder vises og sees igjennom dennes øyne - en figur som er i stand til å hoppe ekstremt høyt og til sine tider meget lang i hvert hopp. Den som hopper er oss selv, betrakteren, eller også tenkt som publikum, samfunnet og det menneskelige. Tazuka syntes vi ofte går litt for langt, tar litt for hardt i eller rett og slett gaper ove for mye. Dette ender ofte opp i dilemmaer og i værste fall en katastrofe.
Filmen er bygget opp i form av 30 hopp. Hvert hopp frakter oss høyt opp i luften for deretter å lande på bakken igjen. Når figuren distanserer seg, for deretter å nærme seg noe annet, ser betakteren forskjellige bildeutsnitt av hendelser som beskrives i både tid og rom. Vi ser enkeltpersoners bevegelser i forhold til andre som kommer inn i bildet, eller går ut av det, etter hvert som dette vekselsvis enten ekspanderer eller  krymper.
Denne progressjonen kan vi også se på som en metafor for en reise, en slags psykologisk passasje hvor det er våre ambisjoner og selvsikkerhet som vokser på vei mot den uungåelige selvdestruksjonen. "Opp og ned" - apsektet i dette stykket går på tvers av den tradisjonelt linjære fortellingen. Den har allikevel sin klare progressesjon og fremdrift der den beskriver menneskets tilfeldige syn på ting og hvordan det velger ut hva det er det vil se nærmere på. Den viser samtidig hvor snevre vi kan være i vårt syn der vi sitter i vår egen lille verden uten perspektiv og evne til å se det hele litt, eller mye,  fra oven. Hele vår tilværelse fremstilles som relativ, tilfeldig og flyktig. Figuren hopper over skoger, byer og sjøer, kræsjer med fugler, passerer skilt, bygninger og plasser, havner i en fabrikk, i en skolegård, ser en mann begå selvmord på et jernbanespor, en irritert drosjesjåfør, en naken dame i en bakgård, noen fiskere og kannibaler som forbereder et måltid osv. Interaksjonen med de andre karakterene blir selvfølgelig en sjokkartet opplevelse for de berørte når det ankommer en uventet inntrenger. Det samme gjelder jo for han/henne som plutselig befinner seg i ukjente omgivelser og miljøer. Det skapes jo også vanskelige situasjoner når det f.eks knuses et barglass.  For ikke å snakke om de spydkastende kannibalene som setter etter han/henne. Denne scenen er også en elegant overgang til vår tids krigssone når det neste hoppet går rett inn i røyksoppen fra en atombombe. Heretter går det rett til helvete hvor et stort antall demoner vil holde ham fast. Fortellingen er ambivalent til de menneskelige fobier. Betrakteren både ser og sees på. 
Fortellingens begynnelse er en direkte følge av filmens sluttscene hvor hopperen finner seg selv stående alene på en øde vei. 
Jumping er et fortettningsverktøy for sjokkeffekter. Fortellingen går fra det uskyldige og åpne til en apokalypse som helvete selv. Det komiske blir hele veien ivaretatt av at vi ustanselig kræsjer med en dustete fugl. Den nakne damen blir positivt overrasket, mens hopperen selv ikke helt klarer å takle situasjonen. De påfølgende hopp går igjennom en verden med ulikheter og motsetningerer for til slutt å ende opp med konflikter og ødeleggelse.
Tezukas fortellerteknikk, eller strategi, gjør det mulig for ham å vise oss mange forskjellige typer symboler, men som har den samme betydning når de sees i denne konteks. Det vil med andre ord si at synet av en blå teddybjørn i skogen blir like viktig som en samling med krigsfly på himmelen. Vi ser at vår eksistens er relativ i den forstand at mennesker stadig overser eller ignorer ting. De klarer ikke å skille mellom hva som er viktig eller ikke.
Tezuka sier at ferden mot armageddon er uungåelig fordi mennesket ikke kan evaluere menneskelighet. Det bildet som best illustrerer dette er mannen som begår selvmord. Her, som med alle de andre bildene, kommer situasjonen så fort på hopperen at han ikke får vurdert ferdig før det er for sent. 
Det som gjør det hele så innviklet og vanskelig er at mennesket er så opptatt med å evaluere seg selv samtidig som det hele tiden må bevege seg forover, til et annet sted eller til noe annet. Det er så opptatt med ?Jumping? at det ikke ser konsekvensene.
Hopperen er tydeligvis meget lettet når han finner seg selv på den øde veien i sluttscenen. Men rulleteksten har ikke kommet langt før hopperen er igang igjen. Med de samme hoppene som tidligere. 
Her er fortettningsformen brukt til kritikk og advarsel. Ved å bruke blikkpunkt-teknikken og hoppet som en fysisk og metaphorisk tilnærmelsesmetode.
Vi kan også se det fra en helt annen side. Den at uten hoppet ville vi ikke ha utrettet stort.

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:


Husk meg?

Wictor Leonard Faanes

Wictor Leonard Faanes

Fra: Horten

Født: 1949

Lærer på Idefagskolen siden første dag i august 1990. Utdanna dekoratør og Grafisk designer.

Mer...

.


hits